Lofoten - postkort eller pilot?
Jo, Lofoten er et vakkert postkort som du fint kan sende hjem for å fortelle om en fjelltur, klatretur, fisketur, surfetur, padletur eller en annen unik naturopplevelse tett på himmel og hav. Men dette vakre postkortet viser først og fremst stolte, selvstendige og innovative næringsdrivende som skaper store verdier i lokale og globale markeder.
I Lofoten har vi stor sysselsetting i privat sektor med mange små og mellomstore bedrifter som driver innen sjømat og reiseliv i tillegg til jordbruk, handel og service. Vår verdiskaping er fundert på tradisjon, kulturarv og omfattende eksport. Vi er koplet tett på internasjonale trender i europeiske og globale markeder.
Det at vi har mange små tettsteder og eksportbedrifter betyr også at våre klimagassutslipp er spredt over mange punktutslipp. Vi reiser daglig med utslippstunge farkoster inn og ut av øyriket enten det er ferge, hurtigbåt, cruisetrafikk, fly eller helikopter.
Derfor, for å kutte i klimagassutslipp i Lofoten må vi involvere svært sammensatte verdikjeder og skape et folkelig engasjement for å ta i bruk nye løsninger. Til dette trenger vi, som alle andre, økonomisk risikoavlastning i en krevende og kostbar overgang.
I Lofoten opplever vi at de nasjonale virkemidlene for grønn omstilling ikke alltid treffer distriktenes evner og behov like godt. Derfor er Lofoten De grønne øyene også en pilot som skal orientere og påvirke virkemiddelapparatet til en bedre forståelse av distriktene sine verdikjeder og markedstilgang.
Hvordan kan vi bedre rigge virkemidlene for grønn vekst og omstilling i distriktene?
Virkemiddelapparatet sine støtteordninger for grønn vekst og omstilling er rigget for å yte risikoavlastning og positiv diskriminering av prosjekter som bidrar til bærekraftig utvikling. Tildeling av støtte skjelner ikke på geografisk plassering i sentrum eller periferi. Når teknologien er tatt i bruk i tilstrekkelig mange ganger nasjonalt, ansees markedet for å være modent – og støtteordningen avvikles.
Er dette premisset riktig, spør vi?
Prinsippet om «lik behandling» fra virkemiddelapparatet er ikke nødvendigvis det samme som rettferdig behandling. Hvorfor ikke? Jo, fordi vi som skal gjennom det grønne skiftet er ikke like. Vi er forskjellige. Det er ikke slik at «One size fits all». De beste tiltakene er de tiltakene som skreddersys etter lesten.
Økonomisk støtte tildeles nå som om «alle stiller likt til startstreken» på tross av at mange av oss aldri har trent. Det bidrar til stadig voksende avstander mellom sentrale og desentrale strøk også i den grønne omstillingen. Det er neppe intensjonen, men det kan se ut som nasjonale støtteordninger er rigget som et treningsopplegg for de store som allerede er sterke.
Distriktskommunenes styrker, derimot, er lokalkunnskap og nærhet til innbyggere, politikere og beslutninger. De byråkratiske prosessene i småkommuner er ofte kortere, raskere og enklere enn i større byer. Distrikter med ambisjoner kan jobbe effektivt og raskt skape seg handlingsrom til omstilling. Men mange distrikter mangler altså mengdetrening og et tilpasset treningsopplegg.
Vi mener at det må etableres egne støtteordninger rigget med relevans for inter-kommunalt og privat-offentlig samarbeid i desentrale strøk. Kanskje må disse støtteordningene få leve lengre enn for sentrale strøk og tillate at utviklingstakten går noe saktere.
Vi bidrar gjerne til å utvikle et virkemiddelapparat og et treningsopplegg som tar hele Distrikts-Norge gjennom det grønne skiftet.