Kronikk: Hvorfor tror så få snekkere på klimaendringer?

I utgangspunktet er Lofotens befolkning like opptatt av å kutte klimagassutslipp som resten av nasjonen. 3 av 4 mener at «klimaendringer skjer», samme andel mener endringene er helt eller delvis menneskeskapte og 72 prosent mener at hver og en av oss har et ansvar for å kutte egne utslipp. Tallene samsvarer nesten oppsiktsvekkende med Ciceros nasjonale resultater, og viser at lofotværingene på overordnet nivå ikke skiller seg nevneverdig fra resten av Norge. 

Her i Lofoten har vi imidlertid ønsket å gå dypere i resultatene. I befolkningsundersøkelsene både i fjor og i år stilte vi derfor usedvanlig mange bakgrunnsspørsmål, som i tillegg til kjønn, alder og utdanning ba respondentene opplyse om blant annet lokal tilhørighet, boligsituasjon, skoles tuasjon, yrkesbakgrunn, inntekt og type stilling.

Vi vet fra tidligere at faktorer som kjønn og utdanning kan gi store utslag på både holdninger og atferd, og disse forskjellene kommer tydelig fram også i denne undersøkelsen. Men ingenting er mer avgjørende enn hvilken næring du jobber i. Forskjellene mellom hva du mener om klimaendringer og klimatiltak er nemlig svært store ut fra om du tjener til livets opphold i industri, transport og bygg/anlegg eller innen reiseliv eller i offentlig sektor.

I spørsmålet om du tror at menneskelig aktivitet påvirker klimaet, erklærer for eksempel 86 prosent i offentlig sektor, 88 prosent i reiseliv og 87 prosent i finans/bank seg som helt eller delvis enige. Tilsvarende tall for industrien var 55 prosent, i bygg/anlegg 63 prosent og i transportnæringen 65 prosent, altså var det opp mot 33 prosentpoeng forskjell mellom yrkesgruppene. Forskjellen på kvinner og menn var «kun» 22 prosentpoeng og forskjellen mellom aller laveste utdanningsnivå (grunnskole/folkeskole) og høyeste (minst fire års høyere utdanning) «kun» 30 prosentpoeng (64 mot 94 prosent).

Image

I spørsmålet om du har et ansvar for å kutte egne klimagassutslipp, er forskjellene like store. Her er 86 prosent i offentlig sektor helt eller delvis enig, mot 55 prosent i bygg/anlegg, 58 prosent i industrien og 55 prosent av folk med bakgrunn fra transport. Ansatte innen transport, industri og bygg/anlegg har også langt mindre tro på nullutslippsfartøy i fiskeflåten eller at vi kan klare å kutte 50 prosent i klimagassutslipp innen 2030. De utviser dessuten en langt mindre miljø- /klimaorientert atferd når de svarer på spørsmål om plastforbruk, for ikke å snakke om hvor få som mener at det er aktuelt å spise mindre kjøtt.

At man er mindre motivert for å endre egen miljøatferd om man ikke tror på klimaendringene, er ikke overraskende. Men når kampen mot klimaendringene nå virkelig tilspisser seg, er vi helt avhengig av å ha hele befolkningen med på laget. Da må vi også gjøre en større innsats for å få med ansatte i store, viktige og utslippsintensive næringer som industri, transport og bygg/anlegg.

Så hvordan gjør vi det? I alle de tre næringene er det mange store aktører som allerede har nedfelt fornuftige bærekraftstrategier og som til dels har begynt å gjennomføre større tiltak. Slik sett kan det virke som om styrerom og ledergrupper har tatt alvoret innover seg, både av hensyn til egen konkurransekraft gjennom det grønne skiftet og (forhåpentligvis) av hensyn til natur og temperatur.

Tenkningen ser foreløpig ikke ut til å ha tatt steget fra styrerom til produksjonsrom i tilstrekkelig 12grad, men skal omstillingen lykkes, må selskapene også få med seg egne ansatte på bærekraftreisen.

Yrkesforskjellene er ny kunnskap som potensielt kan ha stor betydning for hvordan klimautfordringer og klimamål kommuniseres mot ulike grupper i befolkningen. Mange regioner og kommuner står i en lignende situasjon som oss i Lofoten, der egne lokalsamfunn må mobiliseres for å oppnå lokale utslippsmål. Det er så langt ingen grunn til å tro at ikke ulikhetene mellom yrkesgrupper gjelder også andre steder enn i Lofoten. 

Lofotundersøkelsene kan dermed være med å legge nye premisser for hvordan lokale myndigheter legger opp dialog- og kommunikasjonstiltak som engasjerer flere grupper enn folk i reiseliv og offentlig sektor.

Vi skal ikke glemme at det er mange klima-/miljøengasjerte også i industri, transport og bygg/anlegg, men samtidig er det altså en påtakelig større «negativ-gruppe» og en påtakelig mindre «positiv-gruppe». Mye tyder dermed på at dagens måte å kommunisere klimautfordringer og -tiltak på, ikke treffer disse gruppene spesielt godt. Enkelt sagt: Om noen ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, er det liten vits i å be folk skifte fra fossil- til elbil fordi klimagassutslippene må ned. 

I stedet for å krone ethvert kommunikasjonstiltak med klimaretorikk, vil effekten trolig bli større ved å bruke valide argumenter som peker på andre positive effekter av klima-/miljøvennlige handlinger, handlinger med større appell i akkurat disse målgruppene.
 

Eksempler kan være:

•  «om du bytter til elbil, vil du spare mye penger»
• «om bedriften deres kutter utslipp, vil dere vinne konkurransen om kundene som krever lavere utslipp hos leverandørene sine»
• «om du monterer solceller på taket, kan du tjene penger på salg av strøm»

• «om du sykler i stedet for å kjøre bil, vil du bli i bedre form»

  Image

  

Vi i Lofoten De Grønne Øyene 2030 mener at det er viktig å få til en god klimadialog med alle grupper i samfunnet, uavhengig av yrke. Vi går inn i en tid der bedrifter og enkeltmennesker går glipp av muligheter og konkurransekraft hvis ikke styrende krefter i næringsliv og samfunn tar klimasaken på det aller største alvor. Vi i Lofoten kommer derfor til å etablere fora for å styrke dialog og øke forståelsen for hvordan vi kan få alle grupper med oss i kampen for vårt stadige og framtidige livsgrunnlag. Erfaringene vi høster, deler vi mer enn gjerne med andre regioner og lokalsamfunn i et tiår preget av intensive og krevende klimatiltak for oss alle.